Not really the same as the New York groove now is it?
Da sitter jeg i en ås i Mosjøen og tenker at det ikke er så lenge siden jeg var i Key West å så utover havet mot Cuba.
For å være helt ærlig, så vet jeg ikke helt hva jeg foretrekker, men jeg tror at det ekte livet her i Norge er det beste. Har fått meg bolig, jobb, kjæreste… Ja, det meste er egentlig ordnet for et normalt liv, og jo fortere jeg klimatiserer meg til kjedelige politikerdiskusjoner, svindyr øl, norsk tilbaketrukkenhet jo bedre blir det lille forvirrede hode mitt.
Jeg har en to-do-liste på lenge med en Lambi toalettrull, og jeg vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i. Men i all denne selvmedlidenheten må jeg jo se det possitive også, ikke sant? For selv om jeg betaler halve sjelen min for en halvliter og en vassen Gildeburger med vidundermiddlet thousand island rennende utover armene, så kan jeg ihvertfall gjøre dette med folk 
som jeg bryr meg om. La oss tenke meg litt om:
- Jeg har en bedre halvdel i form av et kvinnemenneske som er utstyrt med mer tolmodighet ovenfor meg enn det de fleste gråstener jeg omgåes.
- Jeg har en jobb som får meg til å tenke og som faktisk betyr noe, ikke bare rave rundt i et magisk teppe av manipulering og pudder fra en gjeng bortskjemte fjortisjenter i prinsessekostymer
- Jeg har nye medarbeidere som faktisk syns at det å jobbe er en del av livet, på lik linje med å gå på toalettet. (imotsettning til den forrige arbeidsplassen der en stor prosentandel antagelig sammenlignet det med latrinetjeneste; noe skikkelig dritt)
- Jeg er i samme land som min familie, men ikke i samme distrikt noe som nok kan sies å være possitivt. (Jeg blir gal av dem, de blir gal av meg. Men det er jo slik det skal være)
Ok, så er dette innlegge litt bryskt da. Men det er kun fordi jeg ikke har fått rørt min ukulele i hele dag, og den er min high!
Håper du har din high i nærheten, og at den gir deg en fin helg!
